– Og der var det mulig å finansiere ditt oversetterarbeid også?
– Selvsagt ikke. Det som skjedde den gangen var at jeg kjente en stor idiot, og den idioten het Georg Johannesen. Det tok resten av livet før jeg skjønte hvor dum han var. Men jeg skjønte det litt da jeg nærmet meg 50 år og klarte å bli ansatt i Bergen. Jeg kastet bort halve livet mitt på dikt. Folk så på meg som «lyriker». Og lyriker = idiot, mente de, og det kan jeg i grunnen godt være enig i. Dum som jeg var levde jeg i 1960-årene av å være frilansforfatter, eller av å forsøke å bli forfatter. Jeg levde på et 3-årig forfatterstipend fra 1965 til 1968, og det gjorde at jeg ble ikke voksen før jeg var over 40 år gammel. I en alder av 48 år ble jeg for første gang fast ansatt. Men det har sine fordeler å bli sent voksen, for da bli man sent gammel også, i en viss forstand.
Den norske digter, oversætter og professor i retorik Georg Johannesen (1931-2005) i et interview bragt i nettidsskriftet Vagant (her).
